Vebjørn Sand er en travel mann, men en grå februardag i hovedstaden møter jeg ham mellom avtalene. Han kommer rett fra Stortinget, der han har holdt et foredrag for et av landets største politiske partier. Nå kommer han inn døren på Halvorsens Conditori, ikledd frakk, en tykk ullgenser og kort lue.

– Beryktede Halvorsen Conditori. Det var en «saying» før i tiden at de eldre rike damene satt her med sin sherry og fisket etter yngre menn. Har du vært her mye? prøver jeg meg spøkefullt. Vebjørn smiler bredt. – Det er faktisk første gang jeg er her inne.

Vi skulle egentlig møtes på Nasjonalmuseet, men måtte improvisere da det viste seg å være stengt på mandager – en ironisk påminnelse om hvordan deler av kunstetablissementet har holdt dørene lukket for Sand og den klassisk figurative tradisjonen han har stått stødig i. Vi vandrer derfor mot Munchmuseet, til en annen maler som virkelig erfarte stormene og kritikken som kommer med å lage kunst utenfor paradigmene. Over Operahusets hvite marmor og mot den grå lambdaen forteller Vebjørn om alle tidstyvene, at han snakker mer med regnskapsføreren enn med andre.

– De fleste forstår nok ikke usikkerheten kunstnere konstant lever i. Vi har ikke fast inntekt. Som min far bruker å si: Å være kunstner er en dans på nevroser. Men det er ikke de prosaiske ting vi kunstnere skal snakke om utad. Vi skal snakke om den store kunsten, om livet og døden. Det er vår oppgave.

IDEALENE
Den 11. mars 1966 kom to nye tilskudd til Sand-familien i Asker, brødrene Vebjørn og Aune. De ble begge kunstnere i en familie der bestefaren tegnet og malte, og med en far som ble fulltids maler fra han var 50. Nå sitter Vebjørn tilbakelent i en sofa i den øverste etasjen på Munchmuseet og skuer utover Oslofjorden og Holmenkollen, der Roseslottet ligger skjult i tåkehavet, et par uker før han fyller 60.