Tidligere i år tok Frank Brunner (f. 1971) med seg lerret og palett til hjemlige trakter, nærmere bestemt til det gamle fyrtårnet på Saltholmen i Lillesand. Etter å ha bodd og i malt i det gamle fyret med utsikt mot både havn og hav, er maleriene nå del av utstillingen Salt hos Lillesand Kunstforening.
Jeg møter Frank Brunner i hans leilighet – omgjort til atelier – en liten stund etter oppholdet i fyrtårnet, kun et par uker før utstillingen åpner dørene den 22. Juni. Et dansende jazzpiano strømmer fra en høyttaler i rommet Frank maler, og fyller leiligheten i lag med lyset fra den tidlige sommersolen. De siste strøkene er i ferd med å legges på flere av maleriene som hører til motivkretsen fra Saltholmen.
– Hadde du spurt meg for seks år siden om jeg kom til å male Sørlandet, før jeg begynte med sjømotiver – nei, det tror jeg aldri. Jeg hadde ingen idé om det.
Hvorfor ikke?
– Det slo meg bare ikke, det var liksom ikke min motivkrets. Jeg jobber ofte i serier, selv når jeg jobbet med ting rundt barndomshjemmet mitt, som bildene med eføyen. En periode jobbet jeg med globuser, så var det bare globuser i tre-fire år. Det ble at jeg så globuser overalt.
Ligger det noe tilbakevendende i disse kystmotivene – et snev av romantikk?
– Helt siden jeg begynte å male har jeg hatt en dragning mot ganske emosjonelle uttrykk og motiver. Da er du på en måte alltid på en knivsegg og balanserer mellom klisjéene. Globuser eller tente lys, det er ganske ladede motiver, og det er jo fyrtårn og. Da jeg gikk på akademiet tenkte jeg at jeg måtte ha en buffersone mot det romantiske og det som var så emosjonelt, men det siste året tenkte jeg bare – vet du hva, det er min verden. Det er den jeg liker, det er den jeg forholder meg til. Selv om det alltid er en stemme der inne som sier, ‘Frank, nå må du passe litt på. Nå er du så nærme klisjeene du kan komme’.
Saltholmen
Frank setter på kaffe, forteller om leiligheten og viser frem noen av de nye etsningene som også skal være med på utstillingen, samtidig som han engasjert faller inn på sporet om Saltholmens historie.
– Det er en fantastisk historie faktisk. Hans Nielsen Hauge var predikant i en tid det ikke var lov å predikere, så han ble satt i fengsel – frem til Napoleonskrigene startet. Da ble det råvaremangel i Norge, og en av tingene de manglet mest var salt. Og haugianerene var utrolig gode entrepenører. Hauge slipper ut av fengsel i 1809 for å komme og ta noen vannprøver, og setter i stand saltfabrikken. Man trodde at saltvann var saltvann, men det er visst et høyere innhold av salt akkurat på denne holmen. De får laget enorme jernpanner som de koker vann med, og de fant ut av hvis du blander inn en spesiell tørket tang i vannet mens det kokte, så fikk du enda mer salt. Men da Napoleonskrigene var slutt var det ikke lønnsomt lenger.
Det ser ut til å være flere bygg ute på holmen, stammer det fra denne produksjonen?
– De tilhørte fyrvokteren og familien. Det er et lite sidebygg, og de hadde til og med ku der faktisk. Og holmen er ikke stor, men de bodde der jo. Da jeg bodde der fikk jeg låne egen båt av kunstforeningen i Lillesand, og de kom ut med ved. Det er jo ikke strøm der, så jeg hadde med to sekker med ved og tenkte at det var nok – jeg hadde ikke en idé om hvor kaldt det blir. Også kommer han fra foreningen med fire svære sekker til meg. ‘Dette er vel nok for resten av sesongen’, sa jeg. ‘Neida, dette er nok for tre dager. Vi må komme ut med mer ved til deg.’ Man kunne bare legge inn. Det er så mye å varme opp, og det blir jo kaldt på natta. Men det var utrolig fint altså, jeg ble overraska over hvor mye jeg trivdes der ute.
Frank forteller om de ulike motivene i de ferdig innrammede etsningene som står stablet stablet og pent innpakket, klare for avreise sørover om kort tid.
– Her kan du se utsikten fra inni fyret, gjennom de store glassrutene. Og her har du det motsatte, utsikten på vei ut mot Saltholmen, fra Lillesand. Det er et utrolig vakkert gap der. Jeg hadde en utstilling hos Lillesand Kunstforening for akkurat ti år siden faktisk. De er utrolig profesjonelle, utrolig flinke. Og det er jo ren dugnadsånd, ja, fantastisk flinke folk.
Tidligere utstillinger hos Lillesand Kunstforening har vært i lag med blant annet Petter Hepsø og Lars Elling, og for ti år siden stilte han ut alene. Sommerens utstilling vil romme Brunners kunst i kunstforeningens lokaler, i tillegg til at det gamle fyrtårnet omgjøres til et visningsrom for kunsten.
– Det er jo ikke et normalt galleri, så det blir ikke plass til så mange bilder. Folk skal fraktes i båter ut dit, det blir noe helt spesielt.
Mellom to verdener
Den 11. November 1882 ble fyret for første gang tent på Saltholmen. I syv tiår var Saltholmen fyrstasjon arbeidsplass og bolig for fyrvoktere og fyrkoner, som byttet på å ta de lange nattevaktene. I 1952 ble fyret automatisert, og fyret og de tilhørende bygningene ble leid ut til lokale bedrifter. Sommeren 2003 åpnet Saltholmen opp for allmennheten på sommerstid, også med muligheter for overnatting.
– Det er et spesielt sted å være. Du sitter i et åttekantet rom, på den ene siden har du vinduene inn mot havna – det trygge, det varme og gjenkjennelige – så snur du deg rundt og har fire vinduer ut mot havet, lengselen, evigheten og det uforutsigbare. Det er litt som å være i sitt eget hode når du er inni der, et kaos med ulike stemmer, et psykologisk rom på en måte. Det var helt magisk – midt mellom to verdener. Da vi var der ute var det ekstremt fint vær, men når stormen står på er det en annen verden. Rutene knuses hver vinter av bølgene som slår opp, det er så enorme naturkrefter. Så har du lysene fra byen på den andre siden. Man er på knivseggen hele tiden, og jeg vil gi den røffheten til bildene, at det ikke er så pyntelig.
Brunner har en lang og bred erfaring med etsninger som grafisk teknikk. Etsningens metode som dyptrykk gir rom for å skape en helt unikt taktil og og malerisk overflate på papiret motivet overføres til.
– Etsninger passer meg mye bedre enn litografier. Vi etser veldig hardt i salpetersyre, som setter mye spor og hull i platene. Når vi trykker med de fester så mye av malingen seg, det blir som et maleri i materialitet. Det er virkelig et håndverk, og det er tidkrevende. Ofte når du jobber med grafikk, påvirkes grafikken av maleriene. Men her henter jeg inn igjen strekene og linjene fra koldnålsplata og tar det med inn i maleriene. Det begynte litt snilt, men jeg ønsket å gi maleriene en motvekt. Så her har trykkene og grafikken påvirket maleriene – det har gått begge veier.
