Nico Widerberg håper skulpturene han lager har en indre kraft og et helt rom i seg.
Jeg prøver å finne steiner jeg har litt tro på. Så tar jeg dem med og møter dem på nytt i atelieret. Så gjelder det å finne ut hva som er inne i steinen. Jeg var tidlig i livet veldig ensom. Følte at jeg ikke klarte å snakke engang. Musikken åpnet verden og livet for meg. Men så skjønte jeg plutselig at jeg skulle jobbe med skulptur. Det var ikke noen vei utenom. Det skjedde bare.
Når du hogger i stein, er det en prosess innover. Du har en blokk, og inni der er skulpturen. Når du så kommer til et punkt, er du der på en måte. Men når jeg lager en skulptur i leire, bygger jeg den opp innenfra og lar den vokse utover, sier Widerberg.
Her er noe nytt jeg har holdt på med til utstillingen, forteller han og peker på en av flere fargesterke treskulpturer i gult, grønt og blått. – De er først skåret i tre. Så har jeg malt dem med sånn oljemaling som jeg bruker på maleriene.
Når jeg maler, bruker jeg hendene på en annen måte enn når lager grafikk eller skulptur. Det liker jeg godt, og det gir helt andre muligheter. Og så bruker jeg oljemaling. Den tørker ikke med en gang, slik som akryl. Jeg liker at det er en tidsfaktor der.
Jeg husker Frans sa til meg da jeg var ganske ung at ved å bruke energi, skaper man energi. Det er jo litt sånn jeg er. Jeg bruker veldig mye energi på det jeg driver med. Men så gir det meg også energi. Det er en måte å fungere på som menneske.
For meg er kunsten en livsstil. Det er en måte å puste på. Noe jeg lever og ånder for. Jeg er en stemme og gjør det jeg gjør. Så det å plutselig bli noe annet, blir helt feil. Jeg tror jeg må bare kjøre linja ut, sier Nico Widerberg. – Men det er skummelt hvor fort tiden går. Hvor lang tid har vi igjen? Vi må jo bare stå på, tenker jeg. Det er ikke nå vi kan sette oss ned og slappe av.
