I andreetasjen til en gammel sildebu fra 1890 i bilfrie Lyngør har fotografen Ole Brodersen (f. 1981) bygget mørkerom og galleri. Med analoge teknikker utforsker han havet, horisonten og langsomme endringer i landskapet.
SJØVEIEN.
«I januar var jeg på fastlandet kun to ganger, eller ‘på land’ som jeg liker å si. Når høyvannet står inn i kjelleren, får man en følelse av at man er mer til sjøs enn på land, og kanskje er det også derfor fraværet av biler på de fire øyene kjennes så naturlig her.»
Med disse ordene innleder Ole Brodersen boka Se for deg et sted. Denne dagen har KUNST klart å lokke kunstneren til en kafé sentralt i Oslo, godt inneklemt mellom graffiti-belagte betongvegger, midlertidige inngjerdinger og byggestøy. På få timer har kunstfotografen reist fra Lyngør, et bilfritt nærsamfunn med 45 faste beboere, til et ormebol av asfalt og stressede mennesker med tidsplaner som aldri strekker til. Jeg så for meg en roligere og mer avslappet stemning inne på kafeen, men i dag fylles lokalet med oppjaget og urytmisk jazz på litt for høyt volum, helt i tråd med mengdene koffein som er i omløp. Hvordan føles det å komme hit, fra en skjærgårdsøy der alle klokkene tikker litt saktere?
– Man føler seg litt som en fisk på land. Det er jo andre ting som setter rytmen her, kan man si. Hjemme er det vinden, lyset og tidevannet. Med høyvann i kjelleren, ingen biler på øya – det kan føles som man er på en båt når man er der ute. Man kan si at turen over fjorden med båt til bilen er verdens vakreste garasjeport.
Dette stresset, som de fleste er så vant med at det er blitt en unaturlig del av oss, er fraværende i Brodersens fotografiske kunst. Siden 2011 har han fotografert naturen og landskapet rundt Lyngør, der han har vokst opp og bor. At han skulle bli kunstfotograf, var derimot aldri en selvfølge. Med utdanning som Art director arbeidet han først i reklamebransjen. En seiltur forandret alt.
