Solen brer seg over stenbruddet i Skjeberg, orkestrert av den jevne duringen fra anleggsmaskiner og maskindrift. Her hos Johansen Monumenthuggeri har Kristian Blystad hugget, pusset, slipt og formgitt i snart 50 år. Da han kom hit i 1977, var det som en nysgjerrig kunstner til fagfolk i stenhuggerfaget. Det har siden utviklet seg til å bli et helt spesielt samlingssted for samarbeid mellom håndverkere og kunstnere. Daglig leder i stenhuggingsbedriften Vigdis Johansen kan fortelle at sikre vårtegn og høsttegn er at kunstnerne kommer tilbake til bruddet.

Alle nikker, smiler bredt og slår gjerne av en prat når de møter på Blystad. Årene i bruddet har gitt ham en helt unik erfaring og kompetanse. Vi vandrer rundt på området, og han forteller kunnskapsrikt om stenblokker og emner vi kommer over. Rundt «huggebua» til Blystad ligger et titalls av kunstnerens egne blokker og prosjekter delvis på vei, delvis på pause. Italiensk marmor fra Carrara, rødlig granitt fra Sverige, larvikitt, diabas, Loddefjord-granitt. Kunsten, og potensialet til det, er overalt.

– Jeg klarer ikke holde meg til ett prosjekt av gangen, forteller Blystad. – Jeg må ha flere ting gående samtidig.

NY VEI I GRANITTEN
Blystad satte sin første fot i Skjeberg året etter at han gikk ut av Statens kunstakademi i Oslo. På denne tiden utforsket han og laget skulpturer i betong, tre og sement, og modellerte byster til bronsestøp. Før dette, i årene på Bergen kunsthåndverkskole, var maleriet og grafikken i fokus. Granitten skulle bli et viktig materiale for kunstneren.

– Jeg går jo for å være en sånn «steinmann», men det var ikke noe jeg tenkte og ønsket, det var et fint materiale å lage noen ting i. Men det passet meg veldig godt. Jeg liker å krige, å gå på materialet.
I monografien Kristian Blystad fra 2024 forteller kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke hvordan Blystad var en av de som tok opp igjen granitt som materiale for alvor i perioden, et materiale ikke mange hadde jobbet med siden Vigeland.

– Jeg var heldig med at jeg ikke hadde noen å forholde meg til akkurat da, så jeg var helt fri. Så jeg fomlet meg frem til mitt. Det kom liksom naturlig, det at jeg begynte å gjøre ting på min måte. Å behandle granitten på min måte. For det er jo så mange måter å gjøre det på. Da var det helt åpent å bruke det mer fritt, som jeg gjorde.

Blystad var nemlig en sentral del av det utforskende og eksperimentvillige kunstnermiljøet i Bergen i 1960- og 70-årene. Den dominerende trenden som vokste frem i perioden, var den konseptuelle kunsten. Idéene ble tillagt mer vekt enn kunstens formale og materielle problemstillinger.

– Var det klart for deg på denne tiden i hvilken retning du skulle gå?

– Det ble til helt naturlig. Og det var kjente og kamerater som fikk vind i seilene lenge før jeg hadde fått det. Men jeg følte det var mye jeg skulle inn i og lære før jeg fikk gang på tingene, så jeg hadde et avslappet forhold til akkurat det.