Fra 9. april presenterer Galleri Fineart en omfattende utstilling med litografier av Frans Widerberg. Over 70 arbeider gir et sjeldent innblikk i en av Norges mest gjenkjennelige kunstnerskap – der mennesket, lyset og kosmos møtes i en grenseløs billedverden.
Hva er det ved Frans Widerbergs bilder som gjør at så mange kjenner dem igjen – og kanskje også kjenner seg igjen i dem?
Fra 9. april presenterer Galleri Fineart en omfattende utstilling med over 70 grafiske arbeider av en av Norges mest folkekjære kunstnere. Varige avtrykk samler litografier fra perioden 1979 til 2008, supplert med et utvalg håndkolorerte silketrykk. Her får publikum et sjeldent innblikk i en sentral del av Widerbergs kunstnerskap – et medium der uttrykket hans trer frem med særlig klarhet.
– Utstillingen vil hovedsakelig bestå av litografier fra en periode der han hadde rendyrket sitt særegne uttrykk og stadfestet seg som en markant skikkelse i norsk kunstliv, forteller kurator Christina Schultz.
Widerbergs billedverden er umiddelbart gjenkjennelig. De langstrakte, svevende figurene, hestene og rytterne som beveger seg gjennom landskap og himmelrom, er malt i sterke primærfarger – rødt, gult og blått. Motivene synes å være hentet fra et sted mellom det jordiske og det kosmiske, mellom det indre og det ytre.
Det kunstneriske uttrykket
Det er i møtet mellom det enkle og det gåtefulle at Widerbergs kunst får sin særlige kraft. Formene er reduserte og tydelige, nesten arketypiske, men rommer samtidig en åpenhet som gjør dem vanskelige å fastholde entydig. De svevende figurene kan oppleves både som enkeltmennesker og som symboler – på lengsel, frihet eller en indre bevegelse.
Fargene spiller en avgjørende rolle. De rene primærfargene bærer ikke bare komposisjonen, men synes å være ladet med en egen energi. Hos Widerberg er lyset ikke bare noe som faller på motivet – det er noe som utgår fra det. Resultatet er en billedverden som både virker umiddelbar og samtidig åpner mot noe større, noe som ikke lar seg forklare fullt ut.
Grafikken i denne utstillingen speiler mye av det samme formspråket og den samme fargebruken som vi kjenner fra maleriene. Samtidig er det noe eget ved litografiene: en konsentrasjon, en forenkling, der linje og farge får arbeide med desto større intensitet.
– Widerbergs litografier har mye til felles med maleriene hans, både i formspråk og fargebruk, sier Schultz.
Frans Widerberg (1934–2017) var maler, tegner og grafiker, utdannet ved Statens Kunstakademi og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Han representerte Norge på Veneziabiennalen i 1978, og er i dag representert i samlinger som Nasjonalmuseet, British Museum og Astrup Fearnley Museet. Gjennom flere tiår utviklet han et kunstnerisk univers som både var personlig og allment tilgjengelig.
Kanskje er det nettopp dette som forklarer hans brede appell. Widerberg arbeidet med de store, eksistensielle spørsmålene – menneskets plass i verden, i naturen, i universet. Samtidig gjorde han det i et visuelt språk som ikke lukker seg, men åpner seg. Bildene inviterer til undring heller enn å gi svar.
Utover 1980-tallet blir motivene stadig mer metafysiske og kosmiske. Universet og himmelrommet trer tydeligere frem, og de svevende figurene synes å bevege seg i et rom der tyngdekraften ikke lenger gjelder. Lyset får en egen betydning – ikke bare som virkemiddel, men som tema, som energi.
Det er lett å tenke at dette er en kunst som søker noe større. Ikke nødvendigvis svar, men en retning. En følelse av sammenheng.
Widerberg var også en kunstner som tidlig brøt med samtidens dominerende strømninger. I en tid preget av abstraksjon, valgte han det figurative. Ikke som en tilbakeskuende gest, men som en måte å utforske menneskelige erfaringer på – følelser, lengsler og det som ikke lar seg forklare rasjonelt.
I dag fremstår dette valget som en av grunnene til at verkene fortsatt oppleves nærværende. De tilhører ikke bare sin tid, men peker utover den.
– Dette er en sjelden mulighet til å sikre seg et grafisk verk fra Widerbergs arkiv. De fleste motivene har ikke vært vist hos oss før, og her er det kun to eksemplarer tilgjengelig av hvert motiv, sier Schultz.
Utstillingen spenner fra mindre formater til større diptyker, og gir et rikt bilde av hvordan Widerberg arbeidet med grafikken over tid. Samtidig rommer den noe mer enn en kunsthistorisk gjennomgang. Den peker på hvordan bilder kan sette spor – ikke bare i kunsthistorien, men i oss som betraktere.
Kanskje er det derfor Widerbergs kunst fortsatt oppleves så levende. Ikke fordi den gir klare svar, men fordi den holder spørsmålene åpne.
Og i dette rommet av lys, farge og bevegelse, er det som om noe fortsatt svever.
