Joe Bradley, Vyakti
SPETTACOLO, Oslo
Kunstner Ida Ekblad (f. 1980) har omgjort betongvillaen Villa Hegard på Frogner til en helt unik estetisk totalopplevelse. Amerikanske Joe Bradley (f. 1975) er den første til å stille ut i den gamle boligen, og der moderne kunst settes i samspill med 60-tallets brutalistiske arkitektur, legges alt til rette for en kunstopplevelse utenom det vanlige.
Eckersbergs gate på Frogner er preget av klassisk arkitektur; bygårder, ambassader og enorme boliger i lyse pastellfarger med hvite søyler og ornamenterte fasader. Det klassiske nabolaget fremhever Villa Hegards spesielle arkitektur – en brutalistisk borg av betong som bryter med bygningene rundt, stødig og konfronterende i sin egen masse. Øverst på fasaden i naturbetong kan en hvit keramisk flis skimtes, ved siden av langsgående vertikale betongstolper. Ida Ekblads kunstneriske uttrykk lar seg gjenkjennes i den blå skriften – SPETTACOLO.
Villa Hegard ble reist i 1966, tegnet av arkitekten Jan Inge Hovig (1920 – 1977). Det er i de siste årene at Ekblad har omgjort villaen til et hjem for kunsten, både sin egen og nå for inviterte kunstnere. Den amerikanske samtidskunstneren Joe Bradley har fått æren av å være den første til å stille ut.
Man erkjenner umiddelbart følelsen av å tre inn i noe annerledes, men samtidig hjemlig, når man går inn døren. Det er noe både varmt og avvæpnende i det å tre av seg skoene før man skal oppleve en utstilling. Føttene synker delvis ned i det teppelagte gulvet der man strener forbi Bradleys malerier, innrammet av enorm bokhylle i mørk valnøtt med varme kontraster til de ruglete betongveggene.
Her finnes ingen sterile og kalde gallerivegger eller forsøksvis intellektualiserende galleritekster, kun kunst, arkitektur, og følelsen av å kunne se og oppleve på en autentisk måte.
Utstillingen består i helhet av både malerier, tegninger og skulpturer. De har alle en karakteristisk lekenhet ved seg, og man kan minnes Picassos forslitte utsagn om at det krever et helt liv for å lære å male like fritt som man gjorde da man var barn. Denne utforskende lekenheten virker å ligge i bunn for alle verkene, og knytter dem sammen på tvers av både format og materialer.
Bradleys lekne kunst fungerer godt både i rommet og arkitekturen, det kan virke som det er her de faktisk hører hjemme. Malerienes stedvis abstraherte og oppløste former bryter med de rette vinklene i betongstrukturene og treverket, som på sin side får et geometrisk gjenklang i trekasse-skulpturene som kan minne om forstørrede lekebiler.
Dette kan også ligge i at villaens arkitektoniske opphav sammenfaller tidsmessig med de amerikanske etterkrigskunstnerne som for alvor utfordret og overskred grensene for hva et maleri kunne og skulle være.
Det er i arven og ånden av disse radikale malerne Bradleys visuelle uttrykk stedvis gir umiskjennelige tilbakeblikk til. På flere tidspunkt føler man at man vandrer i en liten tidskapsel, 50 år tilbake i tiden.
Bradley forteller selv hvordan utstillingen ble til, og hva som ligger bak tittelen, Vyakti;
– Vyakti er et hindiord med røtter i sanskrit. Slik jeg forstår det, refererer Vyakti til individet, eller den ytre manifestasjonen av et menneske. Jeg syntes det fungerte godt som tittel på utstillingen. Menneskekroppen er til stede i maleriene og tegningene på ulike måter, og jeg liker å tenke at hvert kunstverk har en form for nærvær og personlighet, ikke ulikt et enkelt menneske.
I hvilken grad påvirket Spettacolos arkitektur og interiør ditt kreative arbeid og installasjonen av verkene?
– Det var en glede å sette sammen utstillingen. Rommet er ekstraordinært, og Ida har skapt en fantastisk atmosfære rundt prosjektet. I tillegg er det fint å vise arbeider i et hjemlig miljø, omgitt av møbler, gjenstander og blomster. Hele prosessen gikk svært lett.
Skulpturene og maleriene i stort format ser ut til å dele en slags mekanisk rytme. Var denne forbindelsen tilsiktet, og hvordan tenker du om forholdet mellom dem?
– Jeg tror jeg forstår hva du mener. Skulpturene er kantete, nesten som kister på hjul. Jeg ønsket at maleriene, særlig de tre «stående figurene», skulle føles litt stive og rigide. For meg fremstår de mer som malerier av skulpturer av mennesker enn som malerier av mennesker.
Tegningen ligger som kjernen i Bradleys praksis. Forutsetningen for de fleste kunstverk er skissen og tegningen, og hvis man studerer Bradleys malerier på nært hånd kan man skimte prosessen og se oppbyggingen av bildet med alle dets farger, lag og penselstrøk. Slik som i maleriet LOOKOUT – der malingen slutter, trer plutselig tegningen frem i bunn og avslører de første avgjørelsene i verket.
– Tegning er langt mindre omstendelig enn maleri eller skulptur, noe som gjør det til et ideelt rom for å teste ut ideer eller bare eksperimentere fritt. I maleriet støter man hele tiden på problemer, så halvparten av prosessen handler om feilsøking, justeringer og korrigeringer. Maleri er et langdistanseløp. Når man krysser målstreken, kjenner man en reell følelse av prestasjon. Tegning er mer som en 50-meters sprint.
SPETTACOLO er åpen for besøk etter avtale på deres hjemmeside.
