Denne sommeren fyller Kai Fjell (1907-1989) sommerprogrammet til Henie Onstad Kunstsenter. Utstillingen «Kai Fjell: Det gode seirer» inviterer til å utforske bredden i hans mest anerkjente og modne uttrykk, men berører også mindre kjente sider ved et flerfoldig kunstnerskap.
Det er ikke å unngå å se hvordan kunstnere som levde gjennom 1900-tallet forholder seg til og påvirkes av tendenser og impulser i tiden. Verdenskriger og politiske konflikter stiller spørsmål ved kunstens rolle i samfunnet, krevende problemstillinger som datidens malere ikke kunne unngå.
Kai Fjell var blant de malerne som i stor grad ikke reiste utenlands for impulser, han ville helst legge ut på reise på sin helt egen måte i gyngestolen. Samtidig blir det åpenbart at han har relasjoner og tilknytninger til impulser innad i landet – ingen mennesker unnslipper sin tidsånd. Utstillingen på Høvikodden demonstrerer dermed hvordan Kai Fjell var en maler som i mange henseender er tydelig plassert i sin samtid, samtidig som han søker og evner å finne sin egen uttrykksform på veien.
Utstillingen presenterer malerens kunstnerskap kronologisk og tematisk, fra hans tidlige år som søkende kunstner, og veien til hans mer modne uttrykk. Den presenterer også vendepunkt som tydeliggjør hvordan maleren søker og utforsker, som på leting etter den riktige uttrykksformen.
Maleriene fra Fjells tidligste periode viser en kunstner som beveger seg inn i en mørk, men samtidig dempet ekspresjonisme. Utstillingen for tysk kunst i 1932 i Kunstnernes Hus skal ha vært utløsende for hans tro på egne evner, for den tyske ekspresjonismen hadde ikke et reellt nedslagsfelt i Norge, som på tiden kan sies å bære preg av et mer lukket og frankofilt kunstmiljø. Kunsten som oppstår i årene etter er tydelig og nært tilknyttet de tyske ekspresjonistenes både åndelige og formgivende uttrykk.
Når han utover 1930-tallet utvider paletten viser han hvor sterk han er som kolorist. De mørke maleriene med tykkere lag av maling og bredere penselstrøk har en helt annen fremtreden enn det nye uttrykket, både i stil og tema. Det er her han virker å finne seg selv.
Gjennomgående i dette «modne» uttrykket ligger en mystisisme og symboltetthet. Det Kai Fjell lander i, er et uttrykk av forseggjorte former og mer levende farger, som oftest kvinnefigurer og menneskeskildringer som ornamenteres til helhetlige og dekorative enheter. Mettet – men ikke overfylt – med detaljer, teksturer og elementer som får betrakteren til å stå lenge og beundre, utforske og oppdage motivet. Åpenheten i det maleriske rommet skaper undring og vekker nysgjerrighet, samtidig som vakre undertoner ligger som varige klanger i bakgrunnen og binder de enkeltstående maleriene sammen. Det er langt ifra pent og polert, men skjønn mystikk.
Utstillingens tittel, Det gode seirer, har fått sitt navn fra et maleri med samme tittel fra 1943, på avstand et forgyllet og ornamentert landskap med en gruppe kvinner i front. De er malt hvitkledd og i gull, rene og uskyldige, blikkene er senket og melankolske. Bakgrunnen og bakteppet er malt til et mørkt mylder, går man nærmere kan man tyde alle de avkappede hodene, kroppene, rytterne og våpnene. Men gjennom alt dette skinner det i blått og gult, som glødende fragmenter av et glassmaleri i en kirke. Lyset skinner gjennom alt, og kvinnene står som dets ikoner.
Innholdsmessig trer også mystikken frem som hovedtemaer, som Dansen fra 1942 manifesterer. Med klare referanser til Halfdan Egedius Spill og Dans fra 1896, skildrer Fjell folkemusikken og folkeånden i modernismens farger og flater.
Fjell sa selv at han hadde vært rosemaler hvis han hadde levd 100 år tidligere. I komposisjonene formgis og dekoreres trær, omgivelser, bekledninger og natur på ornamentalsk vis. Det kan tenkes at et mer dystert eller krevende innhold kan komme i skyggen av en opplevelse av forskjønning, en problemstilling kuratorene innleder med, for mange av bildene er rett og slett vakre.
Ved siden av den mest anerkjente delen av hans kunstnerskap, gir kunstsenteret også innblikk i prosessene bak hans arbeider som kulissemaler på Nationaltheateret, samt utsmykningene i Sentralhallen på Fornebu Flyplass, Bakkehaugen kirke, og Høyblokka i Regjeringskvartalet.
Malerens dekorative stil gjør seg ikke til skamme i monumentale formater, tvert i mot fungerer det særdeles godt i slike prosjekter, selv om det kun ble et fåtall.
I helhet vises en unik samling av kunstverk fra en rekke store institusjoner og private eiere, og det er tiår siden forrige gang det var mulig å beundre så mange verk av denne særegne maleren under ett og samme tak. Muligheten står til november.
