Mette Greftegreff
I går var jeg et barn i morgen
28.08.-14.09. 2025
Fineart Oslo
På dagtid jobber Mette Greftegreff i bank, om kvelden maler hun. Alle hennes utstillinger blir utsolgt.
Jeg møter Mette Greftegreff (f. 1991) på Kunstnernes Hus i Oslo. Hun rakk akkurat å levere en rapport til banken, hvor hun jobber med finans, før hun løp for å møte meg i lunsjpausen sin. Kanskje ikke så rart, da, at mitt spørsmål om hvem hun er, volder problemer. For Mette Greftegreff er så mye forskjellig. Voksenjobb i banken hvor hun jobber hundre prosent. I tillegg jobber hun åtti prosent med kunsten som er hennes egentlige lidenskap, og så har hun er liten gutt på to år som hun elsker å være sammen med.
– Hvordan får du kabalen til å gå opp? spør jeg, mens Mette Greftegreff river små biter av croissanten sin, dagens enkle lunsj.
– Jeg treffer nesten ingen lenger, sier hun og smiler. – Det gjelder å prioritere hardt om en skal få til det en vil her i livet. Sosiallivet mitt er så å si ikke-eksisterende.
For en måned siden fikk Greftegreff vite at hun har ADHD. Da falt mye på plass. På skolen kom hun nemlig ofte opp i problemer, for hun måtte tegne for å klare å konsentrere seg om det lærerne sa. Nå er bankjobben og kunstnerjobben som voksenversjonen av å tegne i klasserommet for å få med seg det læreren sa.
– Hvordan var din vei inn i kunsten?
– Selv om jeg kommer fra en sportsfamilie, pappa ville at jeg og søstrene mine skulle bli langrennsløpere, har jeg alltid tegnet. Det har vært min freespace, et sted jeg kan uttrykke meg. Jeg har studert kunstnerne jeg liker på egenhånd, som f.eks. Picasso (1881–1973) og Hilma af Klint (1862–1944). Jeg har vært nysgjerrig på deres metoder, prøvd å skjønne meg på teknikkene deres ved å prøve dem ut selv. Learning by doing. Jeg har f.eks. kopiert en av Hilma af Klint sine blomster, den enkle, noe barnslige blomsten med tre til fem kronblader, den plasserer jeg ofte et sted i bildene mine. Den har blitt som en signatur for meg, og en liten hilsen til henne for de som kjenner hennes kunstnerskap.
– Er du en autodidakt?
– Jeg har ingen formell kunstutdannelse, så da blir jeg jo det, isteden har jeg en bachelor i finans og administrasjon. Foreldrene mine lærte meg at jeg måtte ta ansvarlige valg, tjene nok penger. Til det trenger jeg banken.
– Hvordan har du klart å komme inn i den eksklusive kunstverdenens varme?
– Jeg har alltid laget kunst for min egen skyld, jeg trenger kunsten for å være i mental balanse. Nå har jeg jo fått ADHD-medisiner, men fram til for en måned siden da jeg fikk diagnosen, har jeg kanskje, ubevisst, selvmedisinert meg selv med kunst.
– Men hvordan har du fått den ut i verden?
– Da jeg bodde i Hong Kong hvor jeg studerte økonomi, lagde jeg mitt eget online galleri. Altså, jeg postet bildene mine på Instagram. Det var enkelt, men det funka, folk ville ha det de så, tok kontakt og begynte å kjøpe bildene mine. Jeg fikk stadig flere følgere. Det er ekstremt motiverende at andre enn jeg liker det jeg skaper. Etter hvert begynte også galleriene å kontakte meg. Jesper Kristensen fra Fineart var innom kunst- og kulturhuset Hos Arne en dag og fattet interesse. Deretter fikk jeg innpass hos Fineart.
– Hva slags type bilder var det du postet, ligner de på det du maler i dag?
– Jeg hadde ikke funnet uttrykket mitt enda, bildene fra den gangen var mer detaljerte. Litt i stilen til Alvilde Jerpseth (f. 1992); klær, smykker og delikate silhuetter. Jeg elsker å bevege meg mellom forskjellige kulturer. Da jeg dro til Kina, var planen å aldri vende tilbake til hjemlandet. Norge, eller Oslo for den saks skyld, hvor jeg kommer fra, ga ikke nok stimuli for sjelen min. Jeg er rastløs, vil ta for meg av verden. Se så mye som mulig. Oppleve andre kulturer. Jeg elsker å møte fremmede. Og å selv være en fremmed for andre. De tidlige maleriene mine som jeg postet på Instagram, bærer nok preg av at jeg da bodde i Big Wave Bay, en liten fiskerlandsby rett utenfor Hong Kongs asfaltjungel og finansstrøk. Husene der er falleferdige og bittesmå, typ 30 m2, det er som å bo i en skoeske. Men det gjorde ikke meg noe, for man bor ikke i husene sine i Hong Kong, man er alltid utendørs. Når jeg ikke jobbet i finansjobben min – i Hong Kong jobber man ti timer om dagen – vel, i den lille fritiden jeg hadde, satt jeg ute i patioen min og malte, inspirert av alle de fargerike inntrykkene jeg fikk.
– Hvorfor kom du likevel tilbake til Norge?
– Kortversjonen er at jeg skulle hjem på et lite besøk. Mens jeg satt i flyet, fikk jeg panikkangst, jeg trodde virkelig at jeg skulle dø. Da mamma kom og henta meg på flyplassen, skjønte jeg at jeg trengte profesjonell hjelp. Jeg hadde hatt et sammenbrudd før jeg dro til Hong Kong også, etter et stygt brudd med en kjæreste, som også resulterte i at jeg stoppet å male i fire år, men dette var verre. Jeg trengte å bli fanga opp av sikkerhetsnettet til den norske staten. Gå i terapi osv. Etter en ukes tid ringte jeg den franske kjæresten jeg hadde på den tiden og sa at jeg ikke kom tilbake på en stund. Fokuset måtte rettes innover, på min mentale helse. Selv om det ble slutt, tok han seg av hunden min, og etter et halvt år fikk jeg endelig hentet alle tingene mine og brakt dem hjem.
– Hva var din neste kunstneriske fase?
– Jeg begynte å male halvfigurative oneliners. Ofte ensfargede og inspirert av lekenheten og originaliteten til den danske maleren Christiane Spangsberg (f. 1989). Men også av den franske kunstneren Henri Matisse (1869–1954) sine enkle og ensfargede papirutklipp.
– Kan du si litt mer om hva som inspirerer maleriene du lager i dag?
– Det er alltid kvinnelige former; pupper, armer og ansikt. Jeg elsker kvinner, deres skjørhet, men også deres styrke. De forskjellige kroppsdelene jeg maler, henger ikke fast i en figur, de er spredd rundt i bildet. Jeg liker det barnslige og naive, det uperfekte og det kubistiske. Det er komposisjonen jeg jobber mest med.
– Jeg synes noen av kvinnene dine er veldig androgyne. Med mitt blikk kunne de vært menn, puppene trenger ikke å oppleves som pupper, mer som former som kunne representert noe annet, noe dekorativt bare.
– Det er det som er så gøy med å lage halvabstrakt kunst, alle ser noe helt eget.
– Andre av maleriene dine er derimot mer eksplisitt kjønnet, mer feminine, mer moderlige … Har det inspirert deg å bli mor?
– Absolutt, utstillingen jeg hadde på Fineart i 2023, var bare fem måneder etter at sønnen min Leo ble født. Klart jeg var inspirert av min egen situasjon da, selv om jeg ikke visste det selv, det var nok mer intuitivt. Jeg vet sjelden hva jeg skal male før penselen treffer papiret.
– Hvordan ser en arbeidsdag ut for deg, og hva slags materialer bruker du for å skape kunsten din?
– Det blir mange sene kvelder etter jobb samt helger og ferier. Jeg maler så ofte jeg kan. Hjemme på Nesøya har jeg mitt eget rom, transformert til atelier. Jeg maler sittende, legger arket eller lerretet på et bord. Jeg liker ekstra godt å male på papir, så små som A4, jeg fascineres av strukturen, skjørheten. Jobber jeg stort, er det derimot lerret. Jeg bruker forskjellige materialer i samme bilde; olje, akryl, oljestikk og sand. Jeg elsker sand. Jeg bruker også farge- og oljestifter og fargeblyant. Av og til kliner jeg malingen utover med fingrene mine, det er gøy. Teksturen blir liksom en helt egen når man bruker fingrene. Spesielt når man jobber med oljestifter.
– Hvor lang tid bruker du på et bilde?
– Jeg kan gjøre et A4-maleri ferdig på tre–fire timer. Akryl tørker fort, olje tar lenger tid, og den må alltid komme ytterst. Man kan ikke ta akrylmaling utenpå olje. Så sånne ting planlegger jeg på forhånd. Jeg lager som regel «studietegninger», det er vel kanskje skisser, men på grunn av etterspørselen har jeg begynt å selge skissene mine også, de har blitt til egne, selvstendige verk.
– Er du alltid inspirert?
– Når jeg føler jeg har fått noe til, selv om bildet ikke er ferdig, skjer det at jeg ikke tør å male videre i frykt for at verket skal kollapse; at jeg skal gjøre en feil som gjør at bildet bare faller sammen, at jeg ikke lenger liker det. Jeg er en perfeksjonist, noe som er litt ironisk siden jeg jobber med å få fram det uperfekte og barnslige. Da hjelper det å legge bildet vekk en stund og begynne på et annet.
– Nå som du har fått en liten gutt, blir du værende i Norge?
– Jeg har en drøm om å komme meg ut igjen, men realiteten er sannsynligvis den at jeg er støkk her de neste atten årene. Men, mye handler om innstilling. Da Leo ble født, skjønte jeg at dersom jeg skulle fortsette å mislike Norge, å synes det var dønn kjedelig her, kom jeg aldri til å bli fornøyd. Så jeg bestemte meg for å få et nytt, mer positivt syn på hjemlandet. Men jeg drar utenlands så ofte jeg kan, jeg var i Beijing i forrige uke, prøver å lande en deal med et galleri der. Men i motsetning til i Norge der du kan bli oppdaget fordi noen liker maleriene dine, har jeg inntrykk av at det handler mer om kontakter og det relasjonelle i Kina. Vi får se, tonen var god, middagen var lang, alle satt rundt et rundt bord og ble sånn passe fulle. Jeg hadde med meg min tolk og gode venn siden få snakker engelsk og min mandarin er pinlig dårlig. Da middagen var over, fikk jeg følelsen av at vi hadde galleriet på gli, tiden får vise om det blir utstilling i 798 Art district – 798艺术区–, Beijings mest berømte galleristrøk.
– Når jeg leser om deg, ser jeg at du selger ut hver utstilling du er med i, om det er på det alternative, nå nedlagte Hos Arne (2022) eller Fineart (2023), som nå representerer deg. Hvorfor slutter du ikke i banken?
– Det er nesten en ond sirkel, for siden jeg har så lite tid, kan jeg aldri finne ut av om jeg hadde klart å produsere mange nok verk og hatt nok gallerier til å kunne leve av salget med den levestandarden jeg for øyeblikket har. Jeg er nokså materialistisk. Jeg lurer likevel på om jeg skal ta sjansen på et sabbatsår, se om det er bærekraftig for meg å bli heltidskunstner. Samtidig så tror jeg kanskje at jeg hadde blitt en smule gal, om ikke galere passer bedre, dersom jeg bare fokuserte på meg og mitt, alene i et atelier dag inn og dag ut. Omverdenen som moderator er kanskje en nødvendighet.
– Når er din neste utstilling?
– Den åpner 28. august på Fineart. Jeg har allerede ferdigstilt maleriene, og er i prosessen med å trykke opp noen silketrykk som skal håndkoloreres. Det blir mye rosa, nei, ikke rosa, mer lilla toner kanskje, mørkerødt, sensuelle farger.
– Hva skjer etter det?
– Samme gamle kverna? Skape. Gjøre. Jeg ble forleden kontaktet av Oslo Brewing Co, en oslobasert øl-produsent. De lager en ny type øl, spesielt for kvinner. En kirsebær-saison. De spurte om jeg kunne lage et verk som frontet etiketten for den frodige ølen. Det synes jeg er mega-stas.
– Du virker ikke så veldig høytidelig av deg.
– Ikke i det hele tatt, jeg gjør det som gir meg energi, det som er gøy. Og det som holder hodet på plass. Man kan kanskje si at når man kjøper et maleri av meg, så kjøper man my sanity.
