Nerdrum Museum har åpnet sin tredje sesong med en ny og restaurert andre etasje. Resultatet er en vandring gjennom Odd Nerdrums livsverk i omgivelser som føles mer som et gammelt slott enn en tidligere industribygning.
Det første som møter oss er teglsteinen.
De gamle murveggene i Pipehuset på Agnes i Stavern bærer fortsatt spor av et langt industriliv. Her lå hjertet i Nittedals Tændstikfabrikk, som var i drift fra 1877 til 1984. I dag er lukten av trevirke og fabrikkarbeid erstattet av olje, lerret og kunsthistorie.
Direktør Martin Romberg og driftsadministrator Hedvig Anvik tar imot og viser vei gjennom museet som på få år har etablert seg som et av Norges mest særegne kunstmuseer.
– Disse gulvene har folk gått på i over 120 år, sier Romberg og lar blikket gli over gulvene.
– Det finnes allerede en historie av levd liv her. Folk har arbeidet her, blødd her, dødd her. Det gir bygningen en egen tyngde.
Kontrasten mellom den gamle fyrstikkfabrikken og Nerdrums billedverden kunne knapt vært større. Likevel virker de å høre sammen. Museet er etablert på initiativ fra Nerdrum-familien selv, og ambisjonen har aldri bare vært å vise malerier.
– Vi ønsker å formidle hele Nerdrums virke, forteller Romberg.
– Nerdrum er ikke bare maler. Han er også filosof, debattant, dramatiker og læremester. Budskapet er egentlig av ren humanistik natur: at det er mulig å følge sin egen indre stemme, uansett hva samtiden forventer av deg.
Vandringen gjennom museet er lagt opp som en reise gjennom kunstnerskapet. Rommene er organisert tematisk, men også løst kronologisk, forteller Romberg. Hvert rom føles som et eget kapittel. Interiøret er fullstendig restaurert. Vegger, tak og belysning er nøye gjennomarbeidet. Lyset er dempet uten å være mørkt. Bildene får puste. Atmosfæren er nesten sakral. Det er lett å forstå hvorfor mange beskriver besøket som å vandre gjennom et gammelt slott.
Før man når den nye andre etasjen, møter man det som kanskje er museets mest monumentale arkitektoniske gest. Den nye larvikittrappen reiser seg fra foajeen som en seremoniell ferd oppover i bygget. Utført i massiv larvikitt – Vestfolds egen glitrende dypbergart – fanger den lyset og gir rommet en tyngde som harmonerer med de gamle murveggene. Trappen er langt mer enn en praktisk forbindelse mellom etasjene. Den fungerer som en overgang mellom verdener. Fra den tidligere fyrstikkfabrikkens industrielle historie ledes besøkende opp mot Katedralrommet, museets kommende hovedsal. Her skal Odd Nerdrums monumentale verk Fengslene åpnes møte publikum. Trappen blir dermed ikke bare en vei opp, men en oppbygning av forventning – et arkitektonisk preludium til det som venter.
Et annet rom med historisk sus, er Piperommet. Midt i salen reiser den enorme mursteinspipen seg som et monument over bygningens industrielle fortid. Den dominerer rommet fullstendig og fungerer nærmest som en skulptur i seg selv. Rundt den henger noen av Nerdrums mest kjente arbeider.
Blant dem er det omdiskuterte maleriet Twilight fra 1981, bildet som en gang ble refusert av Høstutstillingen og senere omtalt av Joseph Beuys som «kanskje det mest radikale» maleriet han hadde sett. Videre åpner museet seg som en labyrint.
Vi beveger oss gjennom rom viet politiske motiver, 1980- og 90-tallets billedverden, selvportrettene i Rotunden og saler der urkvinnen, sjamankvinner, hermafroditter og menneskets mørkere sider får plass.
Underveis deler Hedvig Anvik historier som gir bildene ekstra liv. Hun forteller blant annet om det tilbakevendende mysteriet med lillefingeren som ofte stikker ut i Nerdrums figurer.
Finnes det en forklaring?
Kanskje.
Kanskje ikke.
– Det er nettopp det som er litt av poenget, sier Romberg.
– Nerdrum ønsker ikke å forklare alt. Han mener betrakteren må finne sin egen vei inn i bildene.
I år er museets største nyhet den nye andre etasjen. Den elegante nye trappen leder opp fra foajeen. Også her er restaureringsarbeidet imponerende. Alt virker gjennomtenkt ned til minste detalj.
I de nye salene møter publikum motiver som utforsker kjærlighet, fødsel, sykdom, blindhet og død. Temaene er universelle, men uttrykket er umiskjennelig Nerdrumsk.
Menneskene i bildene synes å befinne seg utenfor tid. Nakne, sårbare og samtidig monumentale. Rommene oppleves som stillere enn resten av museet. Nesten som om lydene utenfra forsvinner.
Et annet høydepunkt er det nye Skisserommet. For første gang får publikum et samlet innblikk i hvordan idéene bak maleriene oppstår. Veggene er fylt av skisser, studier og raske notater. Noen er forarbeider til kjente verk, andre peker mot motiver de færreste har sett. Mange av dem ble funnet gjemt i bøker om kunstnere som Rembrandt og Lars Hertervig.
Her kommer man tett på kunstneren. Ikke den ferdige mesteren, men den søkende, eksperimenterende og tvilende skaperen.
– Museets oppgave er å finne fram arbeidet hans og få det opp i lyset, sier Romberg.
– Det handler også om å bevare det for fremtiden.
Men allerede nå fremstår Nerdrum Museum som noe mer enn et galleri.
Det er et møte mellom industrihistorie og kunsthistorie. Mellom arbeidernes verden og malerens drømmer. Mellom murstein, mørke og menneskeskjebner.
Når vi til slutt går ut igjen i dagslyset, er det som om bygningen fortsatt holder fast ved noe av stillheten der inne. Kanskje er det nettopp derfor museet virker så sterkt. Ikke fordi det gir alle svarene.
Men fordi det lar mysteriene få bli værende.
