Markus Lüpertz
Fortidens fremtid
Galleri Würth, Hagan
21.09.2025 – 23.08.2026
For andre gang ankommer jeg Galleri Würth for å skrive om en utstilling. Denne gangen i bil, siden jeg, sertifikatløs som jeg er, kjører et «ta-med-seg-mamma-på-jobb-dag»-opplegg.
Galleri Würth er det norske visningsstedet for Sammlung Würth, og med tanke på samlingens svimlende størrelse har det norske galleriet et rikt arsenal å plukke fra. Denne gangen er turen kommet til en separatutstilling av Markus Lüpertz. Det første vi ser når vi entrer utstillingen, er et fotografi av kunstneren selv – kledd som en eklektisk dandy. Sort dress, stokk, velstelt skjegg og ørering.
Om Lüpertz sies det at han en dag så seg i speilet og innså at han var en vakker mann – og siden kledde seg deretter.
Ødelagte landskap
Verkene i utstillingen spenner fra 1964 til 2023. Til venstre henger det første kjøpet, til høyre de nyeste verkene. Min første tanke ved utstillingens tittel Fortidens fremtid er hvordan Lüpertz inkorporerer og refererer til klassiske fortellinger og former i sitt ellers moderne uttrykk.
Å benytte klassiske former har gjennom historien vært yndet – ikke bare på grunn av deres visualitet, men som en måte å assosiere seg selv med det antikke Hellas og det samfunnets verdier. Er den klassiske estetikken blitt besudlet, kanskje til og med ødelagt av Nazi-Tyskland og andre totalitære regimer? Lüpertz arbeider gjerne i serier, og er kjent for sine såkalte tyske motiver. De seks maleriene fra Seelowhøydene viser romantiske landskap som likesom er blitt ødelagt. De har klattete rammer med grove merker som fortsetter gjennom bildene – som om et dyr har tråkket over dem. Det finnes lysende horisonter, men i front ser vi krigshjelmer. Når jeg ser på bildet av togskinner i denne rekken av bilder, tenker jeg ikke på noe annet enn deportasjon.
Maleriet med den bortkomne hunden minner om Nikolai Torgersen, men her hos Lüpertz er det snakk om kollektive traumer heller enn personlige. Stilmessig minner også serien om hans kunstnerkollega Anselm Kiefer på sitt mest smertefulle.
Sorgarbeid
Jeg har overhodet ingen ekspertkompetanse på Markus Lüpertz og hans liv, men ut fra det jeg har foran meg – altså denne utstillingen – danner jeg meg et bilde av en mann som lenge har uttrykt seg gjennom antydninger, og nå, i alderdommen, lar tydeligere bilder tre frem.
Det klart største verket er også et av de nyere. Vår, sommer, høst, vinter – eller Avreise, tokt, samaritan, ankomst til herberget – er datert til 2009.
Det er uhyre mye man kan lese ut av dette enorme verket som består av flere lerretsflater, med det midterste merket av flekker. For oss nordmenn, overeksponert for Munch som vi er, er det nesten umulig å ikke se parallellene. Jeg tenker særlig på det øverste avlange feltet i sort-hvitt som viser en slange i et skoglandskap, en naken poserende foran det som for meg ser ut som Auschwitz, samt en hodeskalle. Det får meg til å tenke på «innrammingene» Munch la til i flere av sine grafiske verk, som i Madonna. Men der Munch malte menneskets indre, maler Lüpertz historiens arr.
Tilbake til det kroppslige. Bak skilleveggen henger eldre verk. De er langt mer abstrakte, men ser man på dem lenge, kan ting tre frem, slik som myriader av flyvende drager. Lüpertz har siden 1960-tallet vært en del av den nyfigurative retningen som ble omtalt som «die neuen Wilden». Blant hans samtidige finner vi Georg Baselitz – vennen og rivalen – som sammen med Lüpertz insisterte på å hente maleriet tilbake til det kroppslige og ekspressive.
Det finnes også skulpturer i utstillingen, men jeg opplever dem ikke som spesielt interessante. Kanskje gjør ikke kunstneren det heller, med tanke på at han står fast på at maleriet er det ypperste mediet. En konsekvens av dette er at han, særlig i Tyskland, gjerne omtales som «Malerfyrsten», eller rett og slett «Maleren».
Fortidens fremtid er en erkjennelse av at alt nytt bærer merker av det gamle. Og slik blir utstillingen en påminnelse om at et levd liv alltid er et merket liv.
