Det er lett å bli overveldet av Høstutstillingen. Den er stor, sprikende og full av stemmer som verken snakker samme språk eller nødvendigvis vil i samme retning. Slik har den vel også alltid vært. Høstutstillingen er ingen stramt kuratert gruppeutstilling, men snarere den årlige skattekisten man får lov til å rote rundt i. Noe går man rett forbi, noe får en til å stoppe. Og hvert år dukker det opp kunstnere man ikke visste at man savnet.

Årets utstilling har fått kritikk for nettopp dette mangfoldet – for mangel på retning, kuratoriske grep og en rød tråd. Jeg opplevde nesten det motsatte. Jo lenger jeg gikk, desto flere forbindelser dukket opp. Ikke én rød tråd, riktignok, men mange. Og kanskje er det nettopp poenget: Vi må trekke i dem selv.

Den første jeg fikk tak i, førte rett ut i havet.

Hos Per Kristian Nygård har den fått en både humoristisk og ubehagelig konkret form. På den glaserte keramikkrukken i Minne frå den gongen eg vakna og ikkje kunne skilje mellom primærnæring og næringsmiddelindustri 1, 2 og 3 sitter noe som unektelig ligner fiskepinner. Havets levende ressurser er blitt foredlet, panert og standardisert til et produkt vi plukker fra frysedisken. Avstanden mellom fisken i havet og varen på tallerkenen er blitt så stor at skillet mellom primærnæring og næringsmiddelindustri, som tittelen antyder, nærmest har gått i oppløsning.