Det første som slår en når man entrer utstillingen, er den overveldende rikdommen. Ikke bare i antall verk – mer enn 150 arbeider fyller museets første etasje – men i uttrykk, materialer og idéer. Dette er en retrospektiv som favner et helt livs kunstneriske utforskning, og Astrup Fearnley Museet har lykkes med å gi den nødvendige plassen til et kunstnerskap som fortsatt er altfor lite kjent i Norge.

Den store utstillingssalen er smart delt inn i mindre rom som leder publikum gjennom ulike perioder av González’ produksjon. Seksjoneringen skaper rytme og gjør det lett å følge utviklingen i et omfattende kunstnerskap. Hvert galleri fungerer som et eget kapittel, samtidig som helheten oppleves sammenhengende og organisk. Det er et forbilledlig kuratorisk grep.

Beatriz González omtales ofte som en popkunstner, men selv avviste hun denne betegnelsen. Riktignok låner hun popkunstens klare konturer, flate billedrom og sterke farger, men motivene hennes springer ut av en helt annen virkelighet enn den amerikanske forbrukskulturen. Hun kalte selv bildene sine «malerier for underutviklede land» – en selvironisk kommentar til både kunstverdenens makthierarkier og Colombias historie.