Tracey Emin: A Second Life
Tate Modern
26. februar–31. august 2026
Hun ble først kjent mot slutten av 1980-tallet, da hun sammen med blant andre Damien Hirst, Sarah Lucas og Marc Quinn sto i spissen for gruppen som fikk navnet Young British Artists, YBA. Det var en sammenslutning som raskt plasserte britisk samtidskunst på det internasjonale kunstkartet. Tracey Emin skilte seg særlig ut ved å bruke sitt eget liv, sine erfaringer og sin sårbarhet som råmateriale i kunsten. Med en kompromissløs ærlighet blottla hun seg selv – ofte smertefullt. Denne våren viser Tate Modern i London en stor retrospektiv utstilling med hennes verk.
«Herregud, hva er dette?» var det mange som spurte seg da de i 1999 besøkte utstillingen med de fire nominerte kunstnerne til årets Turner Prize på Tate Modern. En av dem var Tracey Emin, og ett av hennes bidrag bar den enkle tittelen My Bed. Verket var nettopp det tittelen lovet: hennes egen seng, med urene laken, der hun i ukevis hadde spist, drukket, røkt, sovet og hatt sex. Rundt sengen lå blant annet blodige truser, brukte kondomer og andre personlige etterlatenskaper. Installasjonen fungerte som et brutalt dokument over en periode preget av dyp emosjonell krise.
Tracey Emin vant ikke Turner-prisen – den gikk til Steve McQueen. Men, My Bed fikk imidlertid enorm oppmerksomhet, samtidig som kritikken var hard og til tider nådeløs. Likevel ble verket, sammen med Damien Hirsts berømte formalin-hai, et symbol på YBA-bevegelsen. I dag inngår det i retrospektivet på Tate Modern, som har fått undertittelen Et annet liv.
«Hvorfor jeg aldri ble danser»
Utstillingen spenner over nærmere 40 år av Tracey Emins kunstnerskap, og hun er for lengst omfavnet av det britiske kunstetablissementet. I 2012 ble hun utnevnt til Commander of the Most Excellent Order of the British Empire, og i 2024 ble hun ytterligere hedret da hun fikk tittelen Dame Commander of the British Empire.
