Brian Eno, Colourscapes
11.O6–O1.O9
Trafo
Utstillingen er åpen i juni og august.
Onsdag–fredag kl. 12–16.
Det er en sjelden begivenhet når Brian Eno stiller ut i Norge. Best kjent som en av de mest innflytelsesrike skikkelsene innen moderne musikk, presenterer den banebrytende komponisten, produsenten, billedkunstneren og miljøaktivisten nå Colourscapes hos Trafo Editions. Utstillingen gir et innblikk i et livslangt prosjekt: å oppløse grensene mellom lyd, lys, kunst og persepsjon.
Idet man trer inn hos Trafo Editions, blir man umiddelbart omsluttet av farger.
Ikke farger som dekorasjon, heller ikke som representasjon, men farger som en opplevelse i seg selv. Store lysende former svever mot mettede bakgrunner: glødende sirkler, svevende kvadrater og skiftende lysflater. Verkene er hengt i grupper gjennom hele galleriet og skaper en atmosfære som både er intim og storslått. Noen minner om fjerne soler sett gjennom dis. Andre kan assosieres med planeter, øyne, portaler eller digitale ikoner som svever i rommet. Likevel lar ingen av dem seg redusere til én bestemt betydning.
Kanskje er det nettopp denne tvetydigheten som gir verkene deres styrke.
Jeg har faktisk opplevd at utstillingen har fortsatt å vokse i meg i dagene etter besøket. Kanskje er det en av dens kvaliteter: Den åpenbarer seg ikke på én gang, men blir værende og folder seg langsomt ut i tankene etterpå. Jeg tok meg også i å tenke at Eno på en eller annen måte har klart å gjøre lys til noe som ligner musikk – eller kanskje musikk til noe som ligner lys.
Det som ble sterkest sittende igjen hos meg, var at verkene ikke krevde oppmerksomheten min; de gjorde seg gradvis fortjent til den. Det føles som en ganske sjelden kvalitet i vår tid.
Brian Eno har brukt store deler av karrieren på å gå mot strømmen i samtidskulturen. Siden gjennombruddet på begynnelsen av 1970-tallet har han blitt en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i moderne musikk. Som produsent har han vært med på å forme ikoniske utgivelser med David Bowie, Talking Heads, U2 og Coldplay. Som soloartist var han pioneren bak ambientmusikken – en sjanger som forandret forestillingene om hva musikk kunne være, og hvordan den kunne fungere.
Likevel har Eno aldri følt seg hjemme innenfor én enkelt kategori. Musiker, produsent, billedkunstner, tenker, aktivist og teknolog er alle merkelapper som passer, men ingen av dem rommer fullt ut det han gjør.
– Jeg er vel sannsynligvis en «ikke-kunstner» også, sier han med et smil. – Selv om jeg faktisk gikk fem år på kunstskole, så kanskje det diskvalifiserer meg.
Denne lekne motstanden mot kategorisering gjennomsyrer Colourscapes. Utstillingen sammenfaller med Enos nyere utforskning av lysobjekter som Turntable II – en platespiller som samtidig fungerer som lydanlegg, skulptur og et langsomt skiftende lysverk.
For Eno eksisterer kunst, design og funksjon på et kontinuum, snarere enn som adskilte kategorier. En skrutrekker, forklarer han, er i stor grad styrt av funksjonen sin, men håndtaket gir fortsatt rom for estetiske valg. Driver man den estetiske dimensjonen langt nok, begynner objektet å nærme seg skulpturen. Den lysende platespilleren hans befinner seg nettopp i dette grenselandet. Selv om den teknisk sett kan spille plater, bruker mange eiere den først og fremst som et kunstverk. «De fleste jeg kjenner som har en, bruker den ikke til å spille plater, men som et kunstverk som står på en skjenk og langsomt skifter farge.»
På mange måter føles Colourscapes som kulminasjonen av et prosjekt Eno startet for flere tiår siden. En gang beskrev han ambisjonen sin som et forsøk på å gjøre musikken så langsom at den ble mer lik maleri, og å få malerier til å bevege seg slik at de ble mer lik musikk.
– Litt tilfeldig, sier han, – så har jeg faktisk klart det.
Sammensmeltingen skjedde fordi både den visuelle kunsten og musikken hans gradvis utviklet seg rundt de samme prinsippene. Ett av dem er langsomhet. Et annet er generative systemer. Et tredje er subtilitet.
Denne vektleggingen av langsomhet er selve kjernen i utstillingen. Ingenting roper. Ingenting blinker. Ingenting konkurrerer om oppmerksomheten. I stedet inviterer verkene betrakteren inn i et annet forhold til tid.
– Jeg liker sinnstilstanden jeg finner i ting som ikke roper til meg, men som stille inviterer meg til å gi dem en bestemt form for oppmerksomhet, forklarer Eno.
Mer generelt ser han kunsten som et fristed fra en kultur preget av konstant distraksjon.
– Jeg tror dette er noe av det kunsten kan gjøre: den kan skape et rom som frister deg til å bli værende og overgi deg til en opplevelse. I en verden der det til enhver tid er tusenvis av ting som krever oppmerksomheten din – reklame, propaganda, distraksjoner, telefoner som plinger – er det virkelig befriende å tilbringe litt tid alene med egne tanker og følelser. Slutt å gjøre noe. La noe skje med deg.
Selve verkene er generert gjennom systemer snarere enn faste komposisjoner, slik at farger og relasjoner kontinuerlig oppstår og utvikler seg. For Eno ligner dette naturen selv. Evolusjonen gir reglene, men hvert øyeblikk er unikt.
Tittelen Colourscapes føles derfor særlig treffende. Dette er ikke bilder av landskap; det er landskap skapt av farger. De vekker assosiasjoner til naturfenomener, samtidig som de forblir konsekvent abstrakte. Man kan ane ekko av solnedganger, planeter, horisonter eller himmelfenomener, men verkene motsetter seg å bli illustrasjoner av noe bestemt.
Det de tilbyr i stedet, er et rom for selve persepsjonen.
Eno mener mye av arbeidet hans avhenger av betrakterens egen kreativitet.
– Det er hjernen din som ser og gleder seg over – man kan til og med si skaper – de halvtilfeldige mønstrene som oppstår i disse verkene, sier han.
Mennesket er, mener han, en naturlig mønster-gjenkjenner.
Han sporer denne innsikten tilbake til første gang han hørte Steve Reichs It’s Gonna Rain, bygget på to identiske lydbåndsløkker som går i litt ulik hastighet. Materialet er i seg selv enkelt, men lytteren opplever en forbløffende kompleksitet når mønstrene hele tiden forskyver seg.
– Det er et auditivt moaré-mønster. Inngangen er enkel, men hjernen oppfatter resultatet som komplekst og interessant.
Denne åpenheten forklarer også hvorfor publikum ofte blir stående overraskende lenge foran verkene.
– Jeg blir stadig overrasket og glad over at mennesker tilbringer så lang tid med disse arbeidene. Det viser at folk ikke nødvendigvis ønsker seg mer, større og raskere.
Slike opplevelser kan, antyder han, til og med fylle noe av den rollen religiøs praksis en gang hadde. Etter selv å ha holdt på med tradisjonell meditasjon har Eno begynt å se både det å skape og oppleve denne typen kunst som «en forlenget form for meditasjon».
Den samme fascinasjonen for fremvekst og usikkerhet preger også tankene hans om samfunnet. Eno viser til den amerikanske kunstfilosofen Morse Peckham, som mente at en av kunstens funksjoner er å hjelpe oss til å bli fortrolige med usikkerhet – til og med lære å verdsette den. Samtidig frykter han at usikkerhet like gjerne kan drive mennesker mot falsk sikkerhet og selverklærte eksperter som utstråler selvtillit, men vet svært lite.
Den bekymringen omfatter også teknologien. På spørsmål om kunstig intelligens innrømmer Eno at han både er fascinert og skeptisk.
– Jeg er på samme tid både overrasket over og skuffet over hva kunstig intelligens kan gjøre, sier han, før han legger til at fremtiden ennå kan vise at han tar feil.
De siste årene har Eno nesten blitt like synlig som politisk og miljøengasjert aktivist som kunstner. For ham vil meningsfullt arbeid uunngåelig speile det som betyr mest for oss. Klima, teknologi og langsiktig tenkning har alle blitt sentrale temaer.
Kanskje kommer det mest slående svaret når han reflekterer over hva han har skiftet mening om det siste tiåret. En gang hadde han sympati for tanken om at menneskeheten uunngåelig ville gjøre fremskritt. Det er han ikke lenger så sikker på.
– Jeg tror nå at vi like gjerne kan ødelegge oss selv på hundrevis av nye og ubehagelige måter på lang sikt. Så lenge «å tjene mye penger» er det viktigste målet, tror jeg vi har svært lite håp som art.
Likevel er rådet hans til unge kunstnere bemerkelsesverdig jordnært.
– Fortsett å arbeide. Ikke vent på inspirasjon.
Og med et sitat fra Picasso legger han til:
– Inspirasjon finnes, men den må finne deg mens du arbeider.
Mens man står blant disse langsomt skiftende fargefeltene, blir det tydelig at Enos kunst egentlig ikke handler om bilder i det hele tatt. Den handler om oppmerksomhet. Om tid. Om muligheten til å bli værende litt lenger i en opplevelse før man går videre.
I en kultur som i stadig større grad preges av hastverk, distraksjoner og umiddelbar tilfredsstillelse, tilbyr Colourscapes noe stille radikalt: en invitasjon til å senke tempoet.
Eller, som Eno selv uttrykker det: Slutt å gjøre noe et øyeblikk – og la ting skje med deg istedet.
