En hyllest til det norske landskapet og folkesjelen
Nasjonalromantikken er en kunstperiode som får hjertene til å slå litt raskere hos alle som elsker norsk natur, historie og tradisjon. Denne epoken blomstret på 1800-tallet og var en del av en større bevegelse i Europa som søkte å fremheve nasjonale særpreg. I Norge falt den sammen med en tid hvor vi var på jakt etter vår egen identitet som nasjon etter unionsoppløsningen fra Danmark i 1814. Hva kunne vel da passe bedre enn å finne inspirasjon i landets unike landskap, folklore og historie?
På lerretet tok norske malere denne perioden til nye høyder ved å skildre dramatisk natur, frodige daler og folkedrakter. Nasjonalromantiske malerier er nesten som visuelle kjærlighetsbrev til Norge, der naturen spiller hovedrollen. Ta for eksempel «Brudeferden i Hardanger» av Adolph Tidemand og Hans Gude, kanskje det mest ikoniske nasjonalromantiske maleriet. Her ser vi en tradisjonell norsk bryllupsprosesjon, med båter som glir gjennom en speilblank fjord omkranset av mektige fjell. Bildet stråler av norsk stolthet og er nesten som et postkort fra et idealisert Norge.
Naturen var ikke bare en kulisse, men også en metafor for den norske folkesjelen. Jo mektigere fjell, desto mer robust skulle folket være. Johan Christian Dahl, ofte kalt «norsk landskapsmaleris far,» var en pioner innen sjangeren. Hans verk Fra Stalheim er et godt eksempel på hvordan kunstnerne brukte naturen for å vekke både ærefrykt og stolthet. Den dramatiske utsikten, med en dyp dal og brusende elver, inviterer oss til å reflektere over hvor storslått – og kanskje litt mystisk – landet vårt er.
Men nasjonalromantikken handlet ikke bare om landskap. Folklore, eventyr og tradisjoner fikk også en renessanse. Kunstnerne romantiserte bondelivet og folkets kultur, ofte gjennom overdrevne detaljer. Dette kan kanskje virke litt idylliserende i dag, men for sin tid var det en kraftfull måte å bygge en felles nasjonal identitet.
Nasjonalromantikken var kort sagt en tid hvor kunst ikke bare handlet om estetikk, men også om tilhørighet. Og selv om perioden for lengst er over, har den fortsatt et godt grep om vårt nasjonale selvbilde. Hvem kan vel stå foran et nasjonalromantisk maleri uten å kjenne et lite stikk av stolthet?
