Tar man turen til museet i sommer, kan man vandre rundt blant over 80 av Dolvens verk. Abstrakte malerier, landskap med hav, fjell og snø, kvinnefigurer. Horisonter, skygger og fingermerker. Ord og ufullendte setninger. Og skissebøker. Her er det mye å se og ta innover seg, assosiere til og fundere på. Utstillingen fordrer at du senker farten, og selv ville jeg se utstillingen to ganger før jeg skulle gjøre dette intervjuet.
Så sitter jeg der, med Dolven rett overfor meg i et av de lukkede rommene på Nasjonalmuseets bibliotek. Jeg har spurt henne om det å jobbe abstrakt kontra det å jobbe figurativt.

– Jeg har aldri hørt hjemme i det abstrakte eller det figurative. Jeg jobber med begge deler hele tiden, men bruker forskjellig materiale og ulikt verktøy. Det er det som er gleden med billedkunsten: Man har en idé og en tanke, og så møter man materialet og verktøyet. Da oppstår det noe helt eget.

Det hun kaller «samtalen med materialet», har alltid vært viktig. Hun sier at hun elsker maleriet fordi det er ingenting, bare en flate som man kan gjøre hva man vil på. Men med kameraet synes hun at hun kommer nærmere mennesket.