Odd Nerdrum identifiserer seg kraftig med Edvard Munch. De er nesten som to gamle venner som har mye å fortelle hverandre.
«Er den ond, synes du?»
Vi står utenfor det nye Munch-museet i Bjørvika og ser opp på den temmelig utskjelte fasaden, «autovernet» som Oslo-folk kaller det. På nært hold er det noe truende over bygningen. Men Odd Nerdrum — antimodernisten fremfor noen i norsk offentlighet — lar seg ikke forstyrre av at mørkets krefter eventuelt er nær. «Ondskap» går han ikke med på. Men han bekymrer seg for at bygningen er for høy, har for mange etasjer.
«Jeg lurer på hva de tenkt å gjøre når — hvis — det brenner.»
Inne i museet, i foajeen, som har slående likheter med danskebåt-terminalen på Vippetangen rett i nærheten, fins en stor videoskjerm der byggingen av Lambda spilles av i time lapse-film.
«Akkurat der var den veldig fin!» utbryter Nerdrum. «De burde ikke gjort noe mer.»
Bildet han liker, er av betongskjelettet slik det så ut før vinduer og fasadebekledning ble satt opp. Og da, akkurat på dette stadiet, kunne Lambda se ut som et tempel med søyleganger.
Nerdrum mener også, og dette er kanskje viktigere, at det nye museet er for stort for samlingen. Oslo kommunes Munch-samling er mangelfull.
«Her blir det ganske mye skisser og halvferdige ting, litt for få av originalverkene. Nasjonalmuseet har vært våkne og dyktige og sikret seg mange av de betydeligste verkene, dessverre for oss akkurat her i dag. De beste bildene er et annet sted, og det er farlig for et museum. Man trenger i hvert fall dette ene mesterverket som kan henge alene på en vegg, og som folk vil styre rett bort til: Her er det!»
«Generelt», sier Nerdrum, «er det slik at dersom en billedkunstners publikum noenlunde er i vater med den skapende virksomheten, vil de beste tingene bli snappet opp nesten før fernissen er tørr. Et godt eksempel på dette er Anders Zorn — han malte mengder av bilder og ble til slutt en av Sveriges rikeste menn, men Zorn-samlingen er liten.»
Selv betrakter Nerdrum seg som i utakt med sin samtid.
«Det fører til at dersom jeg maler et dårlig eller lettvint bilde, så vil jeg få solgt det veldig fort. Hvis jeg maler et bilde som er virkelig utdypet, dramatisk og menneskelig, blir det mye vanskeligere. Mens Edvard Munch var jo alltid i takt med samtiden. Du kan se at parallelt med at arbeiderbevegelsen vokser seg sterk og går mot regjeringsmakt på 1930-tallet, begynner Munch å male Arbeidere i sne og slike motiver. Ut med konfliktfylte kvinnebilder og inn med sterke menn!»
Odd Nerdrum tror antakelig ikke på sjelevandring. Ellers kunne man lage et poeng av at Edvard Munch døde 23. januar 1944, mens han selv er født 8. april samme år. Det skulle gi sjelen drøyt ti uker til å virre rundt på jakt etter et høvelig kroppslig hylster. Slike marginer er innenfor det de tibetanske Gelug-buddhistene (som med jevne mellomrom utpeker en ny Dalai Lama) opererer med.
Det som i hvert fall er sikkert, er at Nerdrum identifiserer seg med Munch. Han er opptatt av hånen og hatet Norges største maler ble møtt med på hjemmebane, hvordan myndighetene motarbeidet ham (spesielt rundt utsmykningen av Universitetets aula) og til slutt prøvde å knekke ham med en uforsonlig skattesak.
«Samtidig», poengterer Nerdrum, «hvis han hadde vært født Edvard Nilsen, ville aldri Munch ha kunnet leve det livet han gjorde.»
«Munch-familien var så nær vi kommer et norsk aristokrati. Du kan nærmest sammenlikne dem med Stoltenberg-familien. Selv om hans egen familie levde relativt beskjedent, var han nevø av P.A. Munch, historiker og en av 1800-tallets store nasjonale strateger. Fordi han het Munch, kunne han ta seg råd til skandalene, og de ble i ganske stor utstrekning tilgitt.»
Har du en yndlingsperiode hos Munch?
«Å ja, det er klart. Han var jo en gammel mester, som kunne sammenliknes med Rembrandt på det beste. Det var da han malte Syk pike og liknende malerier, altså tidlig i sitt liv. Syk pike må vi kunne kalle en slags nordisk Rembrandt. Det er ikke så mange verker det er snakk om, for den gangen brukte han lang tid på dem.»
«Munchs mesterskap», sier Nerdrum, «handler særlig om sansen for proporsjoner. Han kan male fort og slurvete, til og med dårlig, men proporsjonene er alltid perfekte. På mange av disse bildene ser du at han ikke bryr seg med å male hendene ordentlig. Det er for mye negler og pirk og styr. Men når Munch først går inn for det, når hånden er et sentralt element, som i Selvportrett med sigarett (fra 1895), blir det den fineste hånden i hele den norske malerihistorien.»
Du kaller ham en «gammel mester». Så hvem hadde Munch vært dersom han var født i 1563 og ikke i 1863?
«Jeg tror at hvis Munch hadde levd i Roma på den tiden, ville han vært en av de store malerne i menneskehetens historie. Og jeg tror at han underkjente talentet sitt i angst for den tiden som dirigerte ham. Tiden var imot hans talent, men likevel klarte han å manøvrere gjennom de første tiårene av moderniteten, helt til han til slutt innså at det ikke gikk. Så lagde han det siste selvportrettet sitt, en krittegning på lerret der han holder en fargestift i hånden (1943). Har du sett det? Det er helt vidunderlig tegnet. Han har jo denne fantastiske, myke og levende streken som ingen kunne ta fra ham.»
En annen Nerdrum-favoritt og samtidig av Munch, Käthe Kollwitz, representerer ifølge ham mye av det samme. De var begge født med et gedigent klassisk talent, men i en tid da konjunkturene ikke verdsatte det. Resultatet av det var lange perioder av glemsel. Kollwitz er det knapt noen som husker i dag, mener Nerdrum.
Det gikk altså opp og ned i Munchs malerliv også. «Alle mine ideer er smuldret hen», forteller Munch en venn i 1916, like etter at den lange striden om Aula-dekorasjonene (elleve malerier til Universitetets aula i Kristiania) er over. Nerdrum istemmer:
«Ja, det virker som om han nådde bunnen etter aulamaleriene. Verden var blitt en helt annen. Man må huske at Picasso hadde malt sine mest abstrakte bilder allerede før verdenskrigen (årene 1914–18), og Munch fulgte godt med på hva som skjedde utenlands og følte seg presset av det. Han gikk så langt at han prøvde seg som kubist! Skissene fins; han lagde kubistiske tegninger som utkast til malerier som aldri ble realisert. Det forteller ganske mye. Gulvplankene ble borte under ham; han var et kjempemessig talent som ble skremt av modernismen og prøvde å tilpasse seg. Så han var forvirret en stund.»
Hele Munch-industrien, hvis vi skal våge oss på et slikt begrep, bygger på ideen om at Skrik er Munchs hovedverk og «varemerke». Det er dette motivet turistene skal ha med seg hjem på tekopper og T-skjorter. Jeg kan velge Skrik som emoji på min iPhone. Nerdrum er ikke på linje. Han er ikke i tvil om at originalversjonen av Syk pike (1885–86) er Munchs hovedverk. Ikke kommuniserer han med emojis heller.
«Teknisk og prestasjonsmessig er Skrik egentlig et ganske svakt bilde. Men hvis du kjører på med en masse tysk psykiatri, blir det jo veldig stort. For meg er det slik at jeg blir stående foran Skrik og ønske meg noe mer, flere lag jeg kan trenge inn i.»
«Skrik er en veldig interessant fortelling, nesten en episk historie. Først forestiller bildet en deprimert mann står på en bro og ser utover. Deretter har Munch vært på museum i Paris og sett en latinamerikansk kvinnemumie som var utstilt, liksom fanget i et dødsskrik. Så har vi det voldsomme vulkanutbruddet øst for Java, som farget himmelen rød over hele verden. Disse fortellingselementene går sammen i bildet og gir det kraft og en litterær dimensjon.»
Vi står i monumentalsalen i museets 6. etasje og myser mot Munchs sol. Nerdrum forteller at disse solmotivene (det mest kjente henger over podiet i Universitetets aula) antakelig er inspirert av en annen norsk kunstner, Even Ulving fra Nordland.
«Ulving er nok glemt, men han var en i sin tid betydelig maler som ikke var frempå nok eller fargerik nok til å få stor suksess. Han malte solen på et bilde som er datert år 1900, og den lyser så skarpt at man faktisk blir blendet av å se bildet. Man må ta øynene bort. Dette bildet har Munch garantert sett, og han har selvfølgelig villet overgå det. Det lykkes ikke helt, som du ser.»
Handler dette maleriet også om at Munch har lest naturvitenskap og fått ideer om lysets karakter, om hvordan lys brytes og oppfattes av øyet?
«Litt Newton på sengekanten, mener du? Jo, det kan godt tenkes. Men jeg holder en knapp på min teori, at impulsen kom fra Ulving. Så skal vi heller ikke glemme den gamle Sætre-kjeksboksen med sin grensesprengende, grafiske sol. Jeg har en anelse om at han kan ha hatt denne i tankene også.»
Ellers er stalltipset fra Odd Nerdrum at man absolutt skal ta seg tid til å se Munchs raderinger i 7. etasje. Det er ofte mer å hente der enn i de større, monumentale formatene. Nerdrum slipper stadig små stønn av henførelse mens han bøyer seg over monterne.
Nerdrum er kanskje spesielt opptatt av Munchs selvportretter. De byr på en lang rekke biografiske innsikter. Det Odd mener er det aller fineste, det skjøre og eteriske selvportrettet fra 1886, henger ikke her. Bildet er i Nasjonalmuseets eie. I stedet blir vi stående en stund foran Selvportrett ved vinduet (1940), der Munch har utstyrt seg selv med tidenes hengegeip, nesten som en karikatur. I vinduet ser man snøtunge grantrær.
«Tidligere sto det å lese både her og der at dette bildet er malt i april 1940», forteller Nerdrum. «Altså som kunstnerens reaksjon på den tyske invasjonen av Norge. Nå er de litt mer forsiktige med det. Jeg har undersøkt dette litt, og det var ikke snø i Oslo-området i april 1940. Bildet må derfor være malt tidligere, kanskje allerede i januar. Jeg tror at Munch nettopp har mottatt et trusselbrev fra skattevesenet, og at geipen dreier seg om dette.»
«Egentlig fikk Munch ganske gode år under okkupasjonen, for de nye makthaverne var ikke like nidkjære på det området. Det sies at de siste årene hans var lykkelige, om enn en smule ensomme.»
Nazistene respekterte ham? Var det på 75-årsdagen han fikk gratulasjonstelegram fra Joseph Goebbels?
«Ja, det tror jeg det må ha vært.»
Sannheten er nok at Munch splittet nazistene, slik han splittet nesten alle som gikk inn i kunsten hans. Der noen gjerne ville se ham som «entartet», var det andre som gjenkjente en stor nordisk kunstner. Munch lot seg aldri bruke politisk, til forskjell fra Hamsun og komponisten Christian Sinding. De skulle nok gjerne hatt ham på laget.
Selve definisjonen av en «klassiker» handler om at verket eller kunstneren lar seg tolke i lys av nåtiden, om og om igjen. Så hvor står Edvard Munch i 2022, året da hans storslåtte museum slår dørene opp? Er han fremdeles relevant, har vi ting å lære av ham? Vi skal av ren pietet hysje ned at han både var sexkjøper og (i hvert fall tidvis) kvinnehater. Vi skal også hoppe over «negermaleriene» fra 1916, som vakte debatt i 2021 først og fremst på grunn av titlene.
Men 2022 er også «skeivt kulturår», og her må vi strengt tatt kunne tillate oss en smule grafsing.
«Jeg synes det er merkelig at ikke det åpenbart homoerotiske hos Munch har blitt undersøkt nærmere», mener Nerdrum.
«Han hadde en lang periode da han var opptatt av nakne mannskropper, Badende menn og mange slike bilder. Nakne menn og unge gutter, litt om hverandre. Hvis vi tar hans samtidige Anders Zorn som eksempel igjen, så er det knapt en mannsfigur å se i noe han har malt. De står i veien for hans erotiserende blikk. Men hos Munch er det påfallende mye mannfolk, og særlig mot slutten av livet hans.»
Men fins det noen kilder som …?
«Ikke hva jeg vet. Men hvis det fantes, tror jeg nå hadde vært tidspunktet å spille det ut.»
Her må vi gå til ekspertene. Forfatteren Ivo de Figueiredo er dypt inne i arbeidet med sin store Munch-biografi, som skal slippes neste år, til 160-årsjubileet for Munchs fødsel. Ivo tar plass ved vårt restaurantbord, men kan ikke på stående fot føre biografiske argumenter for at Munchs interesse for mannskroppen var noe mer enn estetisk.
«I livet var han ikke mer tolerant overfor homofile enn andre i hans tid, men bildene er åpne for tolkning, selvsagt. Etter sammenbruddet i 1908 er det uansett mye som tyder på at seksualiteten spilte en mindre rolle for ham; kanskje var han lei av hele kjønnsstyret.»
«Ellers er noe i ferd med å skje med vår forståelse av Munch», mener Ivo de Figueiredo. «Globalt sett er han en kunstner som vokser, som utvider sitt rike. Ikke minst i USA nå om dagen. Han var en forlegenhet for modernistene i mange år fordi han er litterær og har handling i bildene sine. Mange kunsthistorikere har forsøkt å ‘vippe’ ham over til å bli en ekte modernist, særlig ved å studere enkeltelementer og forskjellige brudd med tradisjonen, men det kroppslige i verket bestrider en slik analyse. Dette tror jeg er på vei bort.»
«Mest av alt er Munch kanskje en gammel romantiker», sier Odd Nerdrum. «Han elsker det som lever og beveger seg.»
«Hvis jeg skal forsøke å oppsummere ham», avslutter Ivo de Figueiredo, «så vil jeg si Munch var et dypt originalt menneske med en nesten uforståelig selvtillit og troskap til sin kunstneriske gjerning.»
